Han innså at dette var dagen for innrømmelser, først og fremst at han burde ha besøkt byen for lenge siden. Det hadde vært noen vidunderlige dager med konserter, god mat, et fabelaktig hotellrom og ikke minst nye- og svært hyggelige mennesker. Det hadde vært så mye å se og gjøre at han ikke hadde hatt ett kjedelig sekund, selv om han hadde vært her i fem dager. Det hele stod til terningkast seks. Han innså også at han kjente igjen frisørdamen han nå hadde droppet inn hos, men klarte ikke for sitt bare liv å huske fra hvor eller hvilken sammenheng. For gjensynet var umulig å ta feil av. Det var også tydelig at hun gjenkjente ham, men hun sa ingen ting. Enhver annen frisør får automatisk småpraten til å gå som en lek, trolig som en del av fagbrevet. Denne damen holdt kjeft og gjorde et poeng ut av det. Det skarpt observerende blikket jobbet hardt sammen med resten av ansiktsmuskulaturen og de brå håndbevegelsene for å få ham til å forstå; jeg kjenner deg og vi er på ingen måte venner.

– Hvor har du meg fra? spurte han endelig med et smil.
Hun svarte ikke, men tok et nytt kontrollert sveip med klippemaskinen over øret. Han bøyde seg fram slik at hun ikke fikk fullføre bevegelsen. Hun gjorde et hardere forsøk. Han vek på ny unna, denne gangen ved å halvt reise seg. Hun slapp armene hardt ned og sukket høylytt. Slo av maskinen. – Det er noe kjent med deg, men det ser ut til at du har bedre hukommelse enn meg. Var jeg full?
– Du skylder meg en middag. Og et liv. Måten hun uttalte det siste ordet stakk som en korketrekker i brystet hans.
– Hva mener du? Når var dette?
– Om to uker er det 12 år siden. Nachspiel hos meg da jeg var student. Vi hadde noen felles venner. I firetiden fant du ut at du var sulten og stakk av med alle de ferdigstekte grillbeinene fra komfyren, som jeg hadde ordnet klar til søndagsmiddagen.
– Å, ja, erindret han ettertenksomt. – Og det bærer du nag for enda? For noe jeg gjorde i fylla som 19-åring?
– Hold kjeft, jeg er ikke ferdig enda. Da typen min … Da forloveden min kom hjem neste dag og fant ut at jeg hadde hatt fest og blitt frastjålet middagen slo han opp.
– På grunn av grillbein?
– På grunn av folkene han var lei av at jeg omgikk.
– Å, faen.
– Ja. Å, faen, sa hun sarkastisk. – Det kunne ikke bli en annen for meg enn ham.
Han stirret skyldig på henne i speilet. Hun la armene i kors. Ventet på at han skulle si noe.
– Å, faen. Han visste ikke hva mer han kunne si for å forsvare seg eller trøste. Hun himlet med øynene. – Men … kanskje du kunne gjøre ferdig … Han viklet armen fram fra under klippekappen og pekte på håret. – Så lover jeg at du skal slippe å se meg igjen.
– Så klart, sa hun etter å ha vurdert situasjonen.
Med saks i hånd siktet hun seg inn. Hun kom raskt tre kraftige klipp inn i hår og hud før han rakk å reagere. I vill frykt spratt han opp, veltet sprayflasken med vann og hårproduktene som var stilt opp foran speilet og rygget bort fra hennes sverd.
– Kom deg ut!
Febrilsk forsøkte han å løsne borrelåsen kappen var festet med i nakken, men hun kom skrevende mot ham med saksen høyt hevet og et umenneskelig brøl. Han hadde en abrupt følelse av lykke over at døren åpnet seg utover. Som en antisuperhelt fløy han med kappen på magen. Angret litt på valget av by. Terningkast tre.