Utenfor herjet sesongens første haglskur med vegger og tak. Hun gjespet høylytt. Ikke bare for å overdøve været, men også for å markere at hun endelig var alene. Frisørsalongen var stengt og lysene slukket. Bare den lille lampen ved kassen stod på. Det faste beløpet på 300 kroner lå igjen som vekslepenger mens hun limte igjen bankposen, tok den med på bakrommet og låste den inn i safen. Deretter summerte hun papirene med dagens omsetning. I butikken kunne hun høre lyden av haglskuren ble høyere et øyeblikk før døren ble lukket hardt igjen. Frisørdamen sjekket raskt en ekstra gang at safen var låst, selv om hun regnet med det bare ville være det vanlige: en av de faste kundene så at lyset fortsatt var på og benyttet muligheten til å reservere en time. Da hun tittet ut fra bakrommet så hun en kvinnelig skikkelse stå ved døren, med ryggen inntil veggen. I mørket kunne hun ikke se ansiktet hennes, hørte bare at hun hev etter pusten.
– Litt av et vær vi har.
Ingen svar.
– Kom du inn for å få ly for været? Eller vil du reservere en time? Du kan få lov til å sette deg og vente et øyeblikk, men det er egentlig stengt og jeg går om to minutter.
Kvinnen dro rullegardinen i dørvinduet raskt ned, vred om låsen, stakk hånden i frakkelommen, dro opp en revolver og forlangte at frisøren gjorde jobben sin.
– Klipp meg!
Frisørdamen slapp ut et kort hyl og kastet seg ned bak disken. Den andre kvinnen kom mot henne med rak revolverarm og lange, stødige skritt.
– Nei, nei, nei, nei, dette har jeg ikke tid til. Reis deg. Reis deg!
Frisørdamen lå med ansiktet i gulvet og fingrene flettet over bakhodet.
– Vær så snill, ikke skyt! Pengene er innelåst i safen og jeg får ikke åpnet den igjen på en time. Det er 300 i kassa, bare ta dem!
– Jeg er for faen ikke ute etter penger, bare gi meg et nytt utseende. Reis deg, for helvete!
Frisørdamen løsnet på fingrene og kikket forsiktig opp. Da hun så revolveren som stirret henne midt i ansiktet gjemte hun blikket i gulvet igjen, med armene over hodet. Den andre kvinnen sukket ergerlig, bøyde seg ned, grep tak i frisørens arm og dro henne opp. Slik stod de, ansikt til ansikt og revolver, frisørdamen med oppspilte øyne, våpendrageren med stress i blikket.
– Klipp meg, insisterte hun.
Frisørdamen fomlet etter beltet med arbeidsverktøyene som lå over stolen, uten å slippe blikk-kontakten med revolveren. Fisket ut saksen og rettet seg opp. Hun strakk armene fram. Med blikket flakkende mellom kvinnens øyne og hennes lange, våte hår tok hun med skjelvende hender tak i en lokk og klippet av. Kjente revolveren presse mot ribbena. Prøvde, men klarte ikke å holde tilbake et lite hulk.
– Kanskje det er bedre om jeg setter meg, innrømte kvinnen sindig og senket våpenet. Frisøren tørket en tåre og stakk seg uforvarende i kinnet med saksen. – Tror vi sier det sånn, så du kan gjøre jobben skikkelig. Slik du bruker. Se nå. Da gjør vi sånn, sa kvinnen og slapp revolveren tilbake i frakkelommen. – Så setter jeg meg her mot speilet, du henter en kappe og legger over meg. Akkurat som om jeg er en hvilken som helst vanlig kunde. Det eneste jeg trenger er en skikkelig forandring. Må ikke være perfekt. Gjør det du kan på to minutter.
Hele veien mens hun snakket holdt hun øye med frisøren i speilet, vel vitende om at bak seg hadde hun en dame med skarpt redskap mellom fingrene, som i hvert øyeblikk kunne forsvare seg med et angrep. Det var en sjanse hun bare måtte ta, men frisøren virket fortsatt mer skremt enn noe annet, der hun stod med hendene foran ansiktet i stille gråt. Hun lot frisørdamen få tid til å samle seg. Ventet til hun pustet rolig og hadde tørket tårene. Ønsket at dagen hadde gått annerledes, men måtte bare godta. Komme seg videre. Hente seg inn. Roe seg ned. Håpte han ikke fulgte sporene hit.
– Jeg har gjort noe dumt i dag. Og noe lurt. Det dummeste jeg har gjort er selvsagt å stikke en revolver i ansiktet på deg. Det fortjente du ikke. Jeg innrømmer at … jeg har gjort mot deg det samme som en annen har gjort mot meg. På en måte. Han ville rive meg ned etter å ha oppført seg som en slange i paradis. Vi hadde noe sammen, som vi tjente mye penger på. Eller, det var jeg som hadde rollen som det vakre ansiktet utad, som fikk kontraktene i boks, men kunne ikke klart det uten ham og kompisen hans. Om ikke lenge ville vi ha tjent så mye at vi hadde nok for resten av våre liv. Men de sviktet meg. Jeg oppdaget at de ville stikke av med alt, så jeg åpnet en flaske vin og fant fram alle papirene. Bygde en liten flåte for den bærbare PCen hans, der alt var lagret. Han kom hjem og fant meg og den druknede PCen i jacuzzien på terrassen. Jeg har trolig ødelagt alt for evig. Både for dem og meg selv. Han klikket selvsagt i vinkel, så jeg måtte forsvare meg. Etterpå … det var da jeg kom hit. Så jeg trenger å gjemme meg for kompisen hans. Kanskje du har en rask klipp du kunne gjort? For å gjøre meg ugjenkjennelig?
– Han virket mer som en bendelorm, stotret frisørdamen og dro på smilebåndet. – Enn en slange, mener jeg. I paradis. Slik han snyltet på deg.
– Det har du rett i. Du er flink med ord.
– Ja, det også. Kundene mine sier jeg må ha vært en trollmann i et tidligere liv. Men det er mulig de tenker på hårbehandlingen.
– Det tror jeg så gjerne.
De to kvinnene så på hverandre og smilte som om de var gamle venninner.
– Ugjenkjennelig sa du, konstaterte frisørdamen. Hun tok en beroligende utpust og begynte å dandere håret hennes. – Det må jeg kunne få til.
Det første hun kjente var at noe hardt traff jekselen. Ikke før frisøren trakk saksen ut igjen kjente hun den kalde, stikkende smerten i kinnet. Med profesjonell presisjon hogg frisøren henne hurtig i nakken. Kvinnen i stolen kastet seg blødende på gulvet. Med merkelig trege bevegelser og gråten i halsen fikk hun tak i revolveren. Pekte. Avfyrte. Frisørdamen gikk baklengs og ramlet sammen mellom de to stolene som vanligvis var reservert for ventende kunder. Våpendrageren reiste seg rolig og stilte seg foran henne.
– Har du telefon?
– I vesken min, bak disken, svarte frisøren. Hun forsøkte å sette seg opp, men smerten holdt henne nede.
– Er du hardt skadet, spurte kvinnen mens hun rotet i håndvesken hennes.
– Vet ikke. Du traff meg i hoften.
– Her, sa hun og kastet telefonen til henne. – Ring 113.
Frisørdamen tok imot. Ventet med å slå nummeret.
– Skuls, spurte den andre kvinnen.
Frisørdamen så opp på henne. Ristet svakt på hodet.
– Bare kom deg ut, sa hun og la hodet i gulvet.
Hun var igjen alene, med vissheten om at de en dag ville se hverandre igjen.