Opel

Det blå huset vis-á-vis Goma, der du i dag finner apostrofutfordrede- eventuelt slektsbedriften Warholms Beauty i første etasje, skjedde det noe lett undrende og underholdende i etasjen over, for bare noen få år siden. Det var en god og varm sommerdag, slike vi alltid skulle hatt flere av. Jeg satt på uterestauranten i Solsida hos Johnny, trolig med noe fra Inderøy Gårdsbryggeri og en pakke tørrfisk. Biltrafikk og myke trafikanter var tiltagende, lørdag formiddag som det var. Med ett – ganske så brått og uten forvarsel, ble persiennene dratt opp og kjøkkenvinduet åpnet på vidt gap, i andre etasje i det blå huset. Bestemte armer holdt ut en stor kasserolle og snudde den opp ned, slik at innholdet fritt fikk deise ut på taket over underetasjen. Fra mitt synspunkt kunne det se ut som pasta. I mengder. Kasserollen ble ristet kort, satt inn på kjøkkenbenken igjen, vinduet lukket og persiennene abrupt sluppet ned. Måkene viste i starten måteholden interesse.

Hadde jeg banket på og spurt om hvorfor ville jeg trolig blitt jaget ned trappen igjen. I stedet gjorde jeg mine antagelser. Enten om at de var tomme for ketsjup, eller hadde oppdaget at de hadde kjøpt spagetti med fullkorn, eller at kona hadde lyst på bakt potet, eller annet som brøt med samfunnets strenge normer. Derfor ble jeg inspirert til å grave. Eller gjette.

Så historien bak hvorfor Hallar Arntsen oppgav spagettidrømmen denne dagen begynner for nesten 200 år siden.

Tipp tipp og vel så det oldemor til Hallar Arntsen, Henriette Persdatter, kom til Brønnøy med det første dampskipet som anløp stedet, Prins Gustav i 1838. På kaien hilste hun pent på prest Peter Frederik Walseth som var gods- og postekspeditør, og hennes nye arbeidsgiver. Som hans nye husholderske brakte hun med seg spennende impulser til det lille- og raskt voksende øysamfunnet, ikke minst med Dorothea Bang sin kokebok, kjøpt på Bruns bokhandel i Trondhjem. Allerede førstkommende tirsdag serverte hun presten med familie «fiske gratin med makaroni», et noe til da ukjent og uhørt tilbehør. Hun kunne berolige presten med at det var intet galt med potetene, makaroni var stadig mer normalt sørover i Europa, i de velmøblerte hjem. Selv om fruen utviste begeistring, ville ikke presten ha dette på matbordet mer enn én gang i måneden. Kanskje to. Boksen Henriette hadde med i kofferten ville ikke holde lenge, men på handelsstedet Kvaløy var Carl Stephansen mer enn villig til å føre den spennende makaronien. Siden den kom fra utlandet via Bergen og ble priset deretter, ble den ansett som luksusvare og slo dermed ikke gjennom for den gemene fiskerfamilie. At presten døde samme sommer fikk også ryktene til å gå og salget til å stagnere ytterligere.

Det er ellers lite å finne i kirkebøkene om frøken Persdatters- senere fru Hansens bevegelser i området. Hun fikk to barn som begge vokste opp. Da hurtigruten hadde sine første anløp i sundet 1893 ble den nesten 80 år gamle Henriette omtalt på Adresseavisens side syv som «den vakreste blomsterpike».

I mellomkrigstiden ble handelsstedet Kvaløy stadig mer akterutseilt, ettersom handelen flyttet seg til det mer sentralt beliggende brønnøysundet.

Johan Oluf Olsen, senere Olav Johan Sopp jobbet i 1916 som konsulent for Makaronifabrikken i Kristiania. Den karismatiske- og svært populære Dr. Sopp gav sitt navn til det vi i dag kjenner som Sopps Pasta. Vel så kjent er han for å stå bak både Viking Melk og gjærstammen Ringnes fortsatt bruker i sin øl i dag. Sopps makaroni ble av tilgjengelighet stadig mer populært i det nasjonale- og lokale kostholdet.

For Arne Hansen i Åsveien 23 var Sopps makaroni viktig, sammen med hans Opel 1902-modell W10, hans kone og deres barn. Om ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. På et sted med bare vel 900 innbyggere var det vanskelig å gjemme seg unna, langt mindre skjule et utenomekteskapelig forhold. Likevel stod ikke det i veien for Arnes gjentatte vellykkede forsøk, sammen med fru Johansen. Det var til herr Johansen overrumplet dem over et hett måltid med Arnes særegne makaronioppskrift, hjemme hos en felles bekjent. En del av hemmeligheten var rikelige mengder av osten Edamer. Jan Johansen var selv tilhenger av osten, men var lite imponert. Ikke lenge etter forsvant Arne Hansen og skulle aldri bli sett igjen. Selv Opelen stod tilbake. Det ble antatt at han forlot området og familien i skam. Som kompensasjon fikk Jan Johansen bilen og saken ble aldri igjen diskutert.

Tilbake i nåtiden var interessen for slekter og deres gang vekket hos Hallar Arntsen. Digital tilgang hadde gjort det enklere å spore sine aner og lese historier. Enklest å finne var fødsler, dåp, giftemål og død og det var langt mellom kuriositetene. Det han fant om Henriette Hansen (f. Persdatter) og Arne Hansen var derfor god lesing. Arnes historie var morsom og nærmest som noe fra en film. Hallar moret seg med at Jan Johansen trolig hadde drept ham og gravd ham ned, slik at han kunne kreve Opelen og skryte av å kjøre rundt i Brønnøys første bil. Da Haller senere snakket med Jans etterkommere om dette, fikk han stygge blikk og ble bedt om å ikke følge slike tullete ideer videre.

Pastamaskiner har fått god plass på kjøkkenbenker i private hjem. Også hos Hallar Arntsen, også med diverse kostelige tilleggsutstyr. Inspirert av slektshistoriene hadde han kjøpt mer enn sin andel durumhvete og egg, prøvd, feilet og lyktes med pasta i mange fasonger. Ikke minst makaroni. Barna var gått lei, kona foretrakk bakt potet, selv om han lagde aldri så deilig ostesaus. Den kunne likevel brukes til alt, selv i nøden ris. Hallar hadde mer enn én gang gått i furtebua og der spist middag alene.

Jeg har ikke hele bildet, men …

Dagen før den nevnte pastauttømmingen hadde barna for lengst reist på ferie «helst uten deg, pappa», kona tatt med penklærne og reist til en «venn» og Jan Johansens etterkommere invitert seg selv «innom en dag». Etter å allerede en stund ha kjent på den trykkede stemningen hadde Hallar kjøpt kastorbønner, for å lage en tilegnet pastaoppskrift i tilfelle besøk. Han følte seg dårlig på selvforsvar, skulle behovet oppstå, men litt giftstoffer i form av ricin kunne han diske opp med om nødvendig. Og siden det er for sent å begynne når galskapen oppstår, hadde han jobbet dagen og natten gjennom. Malt bønner. Satt pastadeig. Presset pastadeig. Laget spagetti, fettucini, pappardelle, linguine, vermicelli, tortellini, ravioli og gnocchi. Blandet bønnene i det som blandes skulle. Neste morgen innsett at han verken hadde brukt engangshansker eller munnbind under behandlingen av giften. Kastet opp for å se om det kom blod. Noe det ikke gjorde, i hvert fall ikke enda. Tok tempen. Tømte kasserollen ut vinduet. Angret på alt han hadde gjort de siste årene og mannen han hadde blitt. Savnet familien. Syklet til legevakten.

Hallar sendte tekstmelding til Johansen-familien og lovet bort sin Opel Astra 1,7 L for en billig penge, om de bare lot saken ligge.

Kilder:
Kort oversikt over Brønnøys historie (G. E Nilsen)
1900-tallet i Brønnøy
Handelshuset Kvaløya
Olav Johan Sopp
Makaroniens historie

2 thoughts on “Opel

Legg igjen en kommentar til Torstein Finnbakk Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *